onsdag 22. april 2009

Annepålandet som barn...

Gamleheksa har utfordret meg til å fortelle om meg selv som barn. Eller ”onge”, som det het der jeg vokste opp. Når jeg ser tilbake på mine tidligste år, får de lett et rosa skjær. Det er mulig det ikke var fullt så idyllisk, men det er sånn jeg husker det, og det er jeg uendelig takknemlig for. Selektiv hukommelse er en gave!

Verden var liten da jeg var barn. Som de fleste andre på 60-tallet, vokste jeg opp hjemme hos mor, for barnehager var et ukjent fenomen. Vi bodde i et grissgrendt strøk, med få naboer, men omgitt av tanter og onkler og en mengde søskenbarn omtrent på samme alder. Alle var snille, det fantes ikke slemme gutter og sinte bikkjer i min barndom. Hver jul, når jeg hører Alf Prøysens ”En skulle vøri fire år i romjul’n”, blir jeg nostalgisk og tenker at akkurat sånn var mine første år.

Jeg ble født i 1961, som den midterste i en søskenflokk på tre. At denne posisjonen skulle være den mest utsatte i en søskenflokk,
a k a ”dritten i midten”, gikk meg hus forbi. Jeg har en bror som er tre år eldre og en som er tre år yngre, og bikkja er tre år yngre enn det igjen. Det var ordnung hjemme hos oss. Moren min var pedagog, og hos oss var det aldri noe slinger i valsen. Vi var usedvanlig veloppdragne barn, så vidt jeg husker. Dette er et av mine yndlingsbilder - av den typen det er koselig å ta frem og titte på på en regnværsdag.




Grønn var min barndoms dal, eller i hvert fall min barndoms hage. Da jeg var to år, flyttet vi inn i eget hus med stor tomt, og de første årene der gikk med til å anlegge hage med plen, litt naturtomt og en kjempestor kjøkkenhage, så jeg har nærmest fått hagearbeidet inn med morsmelken. Denne hagen har alltid vært en fredet plett på jorden for meg – fortsatt må jeg sitte litt i hagen og la roen synke inn hver sommer. Jeg var et observant barn, og husker alt vi dyrket i hagen, hvordan frøposene så ut, de var fra Olsens Enke, hva bringebærplantene het og hvilke blomster vi hadde – og hvor. Her er storebror og jeg åtte og fem år gamle, og solsikkene var kjempehøye. Midt i bildet er klatretreet vårt, en stor osp. Det fantes ingen EU-regler for sikkerhet den gangen, så vi klatret av hjertens lyst. Det var aldri noen som datt ned. Når vi kunne ta rundt stammen med én hånd, var det på tide å stoppe - da kunne man sitte og filosofere litt og nyte utsikten, før man forsiktig klatret ned igjen. Ingen fortalte oss at det var noe som het høydeskrekk. Og jeg husker den frydefulle følelsen når de voksne ropte oss inn, men ikke fant oss fordi vi var skjult av alt løvet der oppe i det høye.

Såvidt jeg husker, var vi på tur hele tiden, sommer som vinter. Og alle var alltid i godt humør. Til venstre her er jeg fem år. Vi er på Valdresflya, på vei til sommerferie i Valdres. Litt piperøyking i barnas nærvær var bare koselig i 1966 - tidene forandrer seg sannelig. Noen år senere sluttet far å røyke, han tygde SorBits for å døyve røyksuget - det var den første sukkerfrie tyggegummien. Sikkert mange som husker den. Ellers var det ikke mye godteri i min barndom. Far var mest raus der, og når vi riktig skulle slå ut håret og kose oss, kjøpte han en eske PP pastiller og spanderte - én til hver.




Om vinteren var vi ofte på fjellet. Fetteren min m/ familie hadde hytte, og vi fikk være med. Her er far med ungeflokken. Fetteren ytterst til venstre her, han var nesten som en bror som vi vokste opp sammen med. Jeg er lengst til høyre, med Strikkelua på. Det var visst den eneste lua jeg hadde i hele oppveksten, den er i hvert fall med på alle vinterbilder. Sjekk solbrillene - fjonge, men ikke akkurat polaroid. Vi var alltid nøttebrune som små - dette var minst ti år før solfaktoren ble funnet opp. Var vi heldige, ble vi smurt inn med Pigmentan, men vanligvis gikk det nok i Spenol. Ingen ble solbrente, og vi flasset aldri. Osonlaget må ha vært skikkelig solid på den tiden.

Vi fikk ikke TV før jeg var seks år. Da gikk "Flipper" på lørdagskvelden, og "Kruttrøyk" for de som fikk være så sent oppe. Det fikk ikke vi. Det var ikke mye TV-titting, i stedet var vi ute hele tiden. Hver vinter trommet vi sammen unger og voksne (mest fedre - hvor var mødrene?) i nabolaget - det var ikke mange, men her er de som var i en kilometers omkrets, og da var det skirenn med hopp og langrenn. Alle hoppet, det fikk vi inn med morsmelken. Dessverre sluttet jeg med det i 8-10-årsalderen. Jeg er nummer 8 på bildet. Det er mye hjemmestrikket og strekkbukser her. Etterpå var det lapskaus hjemme hos oss. Senere ble vi skikkelig moderne og serverte pølser og lomper. Pizza hadde ingen hørt om, det kom først noen år senere. Dobbeltklikk gjerne på bildene, så får du se i detalj hvor stilige vi var.

Jeg var en livsglad og spudlende unge. At verden også kunne være stor og stygg, skjønte jeg ikke før jeg begynte på skolen, og da ble livet straks mer alvorlig. Jeg stortrivdes på skolen, og var vel hva man kunne kalle et skolelys og dessuten veldig sosial, men rundt omkring lurte mange farer. På alle bilder fra jeg var rundt 10 år og frem til 16-17-årsalderen ser jeg skikkelig sur og muggen ut, så her er det kun bilder fra den lykkelige starten. Picasso skal ha uttalt at han brukte hele barndommen og ungdommen på å bli voksen, og deretter brukte han resten av livet på å bli som et barn igjen. Det samme har jeg gjort – og nå føler jeg at jeg er omtrent tilbake til start og har funnet igjen livsgleden og den gode følelsen fra denne tiden. På bildet er jeg ca. tre år - på tur i "Enga hass Per". På sekstitallet fantes mange slike åpne enger, der kuene beitet, gjerne fulle av markblomster og hemmelige jordbærsteder. Det var bare å følge kugata, så kom du dit. Nå står granskogen tett og ugjenomtrengelig og svart på enga hass Per og alle andre enger. Og du møter i hvert fall ingen kuer på beite mer.



Første skoledag - klar for den store verden. Mor hadde sydd kjolen, far hadde klippet håret mitt, og sekken hadde jeg fått til jul av farmor og farfar. Det het forresten ransel, ikke sekk.

Det var mange originaler på landet da jeg var unge, og mange av dem oppdaget jeg da jeg begynte på skolen. Det var Reversa, som gikk to skritt frem og ett tilbake. Det gikk ikke så fort med Reversa, men det gikk da fremover. Så var det Grøftelosen, han var visst skraphandler og fulgte grøftekanten når han var ute på tur og samlet skrot og tomflasker. Og det var hundene Julius og Knerten, som gikk på samme skole som jeg. Ja, de gjorde faktisk det. De var litt slappe, og slang bare innom når de følte for det. Julius var bitteliten, så han snek seg inn mellom bena på folk, mens Knerten, som var en diger St. Bernhardshund, den eneste jeg noengang hadde sett av sorten, var så stor at han som oftest ble stoppet av dørvakta. Men han var like blid og fortsatte å komme på skolen med ujevne mellomrom. Og det var mange andre originaler, men jeg kommer ikke på flere i farten. Felles for alle var at de, såvidt meg bekjent, var harmløse alle sammen.

Slik var livet på landet da Annepålandet var liten. Nå skal jeg helst utfordre tre stykker til å fortelle om seg selv som barn - og det er fritt fram for Sidsel, The Willow Fairy og Sylvia til å dele barndomsminner med oss andre, om de vil.

10 kommentarer:

  1. Ååå så herlig du har fortalt!! Koste meg skikkelig og kjente igjen mange av hovedtrekkene liksom.

    SvarSlett
  2. Takk for titten, og takk for utfordringen! Det er så morro å høre om "gamle dager", som ungene sier om min barndom.
    Og veldig morsomt at du tar opp dette i dag, for på lørdag traff jeg en gammel bardomsvenninne, og her i uka sendte hun meg et bilde av oss to sammen.
    Jeg får grave litt i minner, samtidig som jeg svinger kjevla, for her bakes det for tiden!!!
    Klem

    SvarSlett
  3. Du skriver godt - dette levde jeg meg virkelig inn i! Og jammen kjente jeg igjen endel, selv om jeg er oppvoks i drabantby. Flotte bilder har du også, dette var et skikkelig herlig blogginnlegg som fikk meg til å minnes min gode barndom. Ha en fin kveld!

    SvarSlett
  4. Härliga barndom. Jag känner igen mig i en del, men en del hade nog hunnit ändra sig på de 10 år som är mellan oss. Jag antar utmaningen, men jag ska först skrapa ihop lite bilder och scanna in dessa,så det kan ta en lite stund innan mina tidiga memoarer dyker upp.

    SvarSlett
  5. Herlig fortalt!

    Det er bare en ting jeg må si meg dypt uenig i. Ozonlaget var slett ikke tykt. Min bror og jeg ble smurt inn med Spenol og så ut som lyserøde grisunger med psoriasis.

    Men ellers er det mange likhetstrekk ved 60-tallsoppveksten. Jeg hadde forresten prikk lik ransel.

    SvarSlett
  6. Oj - dette blir som å hoppe etter Wirkola;-)

    Du skriver så flott og levende - ja, jeg synes nesten jeg hører en kåsør-stemme i radio - jeg mener det som ros altså;-)
    Jeg skal forsøke å ta denne utfordringen, men må få litt tid til å tygge på oppgaven.
    Du har iallefall latt å ta del i din barndom på en flott måte!

    SvarSlett
  7. Takk og takk, hyggelig at du likte blåveisbildene mine :-)
    Jeg har brukt mitt vanlige kamera; Olympus SP570 - et stort kompaktkamera som jeg kan ikke sette linser på. Har ikke speilrefleks jeg, men vinner jeg i Lotto skal jeg kjøpe et hehe.

    SvarSlett
  8. Koselig. Og du skriver nå så bra også da.
    Jeg ble født bare 9 år før deg, men min barndom var sort/hvit den.

    SvarSlett
  9. Du verden så herlig! :) ja- akkurat sånn var det å vokse opp på 60-tallet. Jeg hadde også rutete ransel - men min var KJEMPEstor, og helt anderledes enn de andres - typisk. Bestevenninnen hadde ransel på din størrelse, - men i helrød lakk :) Ser på bildet av deg med knestrømper, og husker så deilig og rart det var den dagen på forsommeren at man fikk slippe å gå med strømpebukser, og man kjente det blåste litt småkaldt oppunder foldeskjørtet. Herlig :)

    SvarSlett
  10. Så koselege bilder!! Og lo litt av originalane "dine".. ;)

    SvarSlett